Sosial angst er en angstlidelse hvor man har en overstadig frykt for å bli kritisk vurdert av andre. Mennesker med slik problematikk unngår derfor ofte eller lider seg gjennom sosiale situasjoner.
Sosial angst er en angstlidelse som ofte kalles sosial fobi eller sosial angstforstyrrelse. Ved sosial angstlidelse har man en overstadig frykt for å bli kritisk vurdert av andre i en eller flere sosiale- eller prestasjonssituasjoner. Konsekvensene av dette er at man derfor unngår situasjoner som trigger angst, eller lider seg gjennom det dersom det er nødvendig.
Typiske situasjoner som vil trigge angst er å ha en samtale med eller møte ukjente mennesker, bli observert når man spiser eller drikker. Andre kan ha angst for å fremføre noe foran andre, som for eksempel å holde en tale. En frykter gjerne at man selv vil gjøre noe, eller vise tegn til angstsymptomer, som vil bli negativt vurdert av andre. En frykter gjerne å bli ydmyket, avvist av andre, eller å fornærme noen.
I følge DSM-5, klassifikasjonsverktøyet for psykiske lidelser er det en rekke kriterier som må bli møtt for å få diagnosen sosial angst. Dette innebærer:
Sosial angst er ikke det samme som sjenerthet eller introversjon. Hvis man tenker på sosial engstelse som et kontinuum, vil man ha sosial angstlidelse på den ene siden og fravær av engstelse i sosiale sammenhenger i den andre. Sjenerthet beveger seg i retning av sosial engstelse, men er på langt nær så inngripende. Sjenanse handler også om å være bekymret for hva andre tenker om oss, men ikke i så stor grad at man unngår sosiale situasjoner for enhver pris. Ei fører sjenanse til at man lider seg gjennom det på samme måte som ved en tilstand av sosial engstelse.
Å være introvert handler ikke om angst. Selv om mange med sosial angst kan defineres som introvert, er det svært mange introverte som ikke har sosial angst. Introverte har mer interesse og oppmerksomhet mot indre opplevelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon. Man unngår her ikke sosial interaksjon på grunn av angst, men foretrekker heller mindre grupper og eget selskap.
Sosial angst er sammen med spesifikke fobier den vanligste angstlidelsen. I følge folkehelseinstituttets rapport rapporterer 5-10 % i den Norske befolkningen at de har hatt symptomer som er forenlig med sosial angst i løpet av det siste året.
Forståelsen av lidelsen tar utgangspunkt i den såkalte Stress-sårbarhets-modellen. Den tar for seg interaksjonen mellom en medfødt sårbarhet for sosial angst, og stressfaktorer fra miljøet. Jo høyere genetisk sårbarhet, desto mindre stress kreves for å trigge angsten.
Det finnes ikke én enkelt mekanisme som leder til utvikling av sosial angst. Temperament i barndom og genetikk synes å disponere mennesker for sosial angst. Det samme gjør skadelige miljøer og traumatiske opplevelser. Eksempler på dette er mobbing, tap som dødsfall eller separasjon. Vold i nære relasjoner og seksuelle eller fysiske overgrep kan også være en utløsende faktor. Andre studier har påpekt at overkontrollerende foreldrestil som resulterer i mindre autonomi hos barnet, usikker tilknytning til foreldre som er preget av lite varme og avvisning, samt psykisk lidelse hos foreldre kan være påvirkende faktorer.
Vil du lese mer om angstlidelser? Trykk her
Svært mange med sosial angst sykemelder seg fra jobb. Det er heller ikke så rart ettersom jobb i de fleste sammenhenger er en sosial arena, kombinert med krav om prestasjon. Samtidig vet vi at sykemelding, kan lede til isolasjon og forverre problemet. Tanker om at andre ikke liker en, at man presterer for dårlig blir ikke korrigert hjemme. Dette gjøres best med riktige tiltak på arbeidsplassen.
Det er allikevel spesielt viktig å påpeke at enkelte arbeidsgivere gir unødig mye kritikk og overbelaster sine arbeidstakere. Dette kan gi lignende symptomer som ved sosial angst. Forskjellen ligger her i at tankene om at man blir kritisert av andre eller ikke presterer godt nok, har rot virkeligheten. Som nevnt skal angsten være overdrevet i forhold til den faktiske trusselen i den sosiale situasjonen, for at det skal kunne klassifiseres som en psykisk lidelse. Det kan være vanskelig å vurdere realismen i dette på egen hånd. Derfor kan være fint å få snakket om dette med en profesjonell samtalepartner.
Mellom 69% til 81% av mennesker med sosial angst har også en annen psykisk lidelse. Vanligst er depresjon, som over 50% sliter med. En viktig årsak til dette er at man ved sosial angst har en tendens til å isolere seg. Isolasjon bidrar til ensomhet, manglende nærhet til andre, opplevelse av mestring, fremgang og glede. Man mister feedback fra omverdenen om hvilken verdi man har for andre. Dermed får tanker om verdiløshet, meningsløshet og håpløshet slå rot og forblir uberørt og ukorrigert. Ved lengre isolasjon er derfor sannsynligheten for å utvikle depresjon høy.
Med sosial angstlidelse er det vanlig å frykte at andre skal se at du er engstelig. Mange opplever det som pinlig, og er redde for hva andre skal tenke dersom de ser at du svetter, rødmer, skjelver på hendene, stammer og lignende. Dermed engster man seg over angsten i seg selv. Denne fastlåste spiralen forverres ofte ved gjentatte forsøk på å regulere ned angsten.
Se for deg at du har koblet en rekke ledninger til kroppen som måler angst. Disse ledningene er videre koblet til en pistol som er rettet mot hodet ditt. Du er usikker på om den er ladd, men for å være helt sikker på å ikke bli skutt, er det like greit å unngå å få angst. Hvor sannsynlig er det at du klarer dette?
Ikke veldig. Jo mer man frykter angsten, og forsøker å kontrollere den, jo sterkere har den en tendens til å bli. Du kan lese mer under om hvordan vi behandler angst.
For å forstå hvordan sosial angst opprettholdes, er det nyttig å ta utgangspunkt i et klinisk eksempel. Mange med sosial angst er redde for å rødme i samvær med andre. Denne frykten kan i hovedsak deles inn i tre. 1) Frykten for å rødme i seg selv, 2) frykten for at andre skal se at du rødmer, og 3) frykten for at andre vil vurdere deg negativt dersom du rødmer.
Ved sosial angst, som ved alle fobier, utøver man en rekke «sikkerhetsstrategier» for å unngå at disse fryktede katastrofene vil skje. For å unngå at andre legger merke til rødmingen, bruker mange for eksempel høyhalset genser, dekke til ansiktet med lysere sminke, skrur ned varmen eller åpner vinduet på rommet, dekke for ansiktet med hendene, unngå øyenkontakt og lignende. Dersom man begynner å rødme, og er overbevist om at andre vil komme til å se det, er vanlige sikkerhetsstrategier å foreslå alternative forklaringer for at man er rød. For eksempel vil en del si «Det er temmelig varmt her inne» «Jeg har det travelt i dag, og har vært stresset» eller «Jeg er litt forkjølet».
Slike sikkerhetsstrategier kan skape en rekke problemer. På tross av at personer med sosial angst har få eller ingen opplevelser av at katastrofene har inntruffet (som å bli latterliggjort), vil dette heller forklares med at sikkerhetsstrategiene har fungert enn at situasjonen var ufarlig i seg selv. På den måten får man heller ingen opplevd grunn til å ikke frykte situasjonen i fremtiden, og angsten fortsetter.
For det andre kan en rekke sikkerhetsstrategier skape en del av de angstsymptomene som personen er redd for i utgangspunktet. Mange som er redde for å vise at man er svett under armene, vil ha på seg en tykkere genser for å skjule dette. Samtidig vil varmen skape enda mer svette, hvilket i sin tur øker angsten ytterligere. På samme vil en del som bruker tid på å øve på hva man skal si for å unngå å si noe dumt, være mye stille. Dette kan igjen trigge tanken «andre vil tenkte jeg er dum eller kjedelig».
Med andre ord vil det som man gjør for å forhindre angstsymptomer, heller øke dem.
Det er gode behandlingstilbud for sosial angst. Det finnes ulike psykologiske tilnærminger, blant disse er kognitiv adferdsterapi og Intensiv kortidsdynamisk terapi (ISTDP).
Angst er en livsviktig respons, som aktiveres når vi er i fare, slik at vi skal mobilisere hele kroppen til å håndtere trusselen. Når trusselen er borte, vil kroppen på egen hånd regulere ned angsten da vi ikke lengre er i behov for den. Som tidligere nevnt, vil sikkerhetsstrategier (også kalt forsvar) hindre oss i få en slik erfaring. Psykologisk behandling mot angst, handler dermed i stor grad om å fjerne sikkerhetsstrategiene/forsvar i kombinasjon med at man eksponeres for det som fryktes.
Husker du analogien med ledningene og pistolen? Se for deg at du ble bedt om å forsøke å fremprovosere angsten for å sjekke om pistolen faktisk gikk av. Hvordan ville det vært dersom du fant ut at pistolen var uladd? Ville du blitt mer eller mindre redd for angsten?
Trolig ville du blitt svært lettet når du forstod at angsten i seg selv ikke førte til katastrofen. På samme måte vil behandling av sosial angst søke å gi deg slike erfaringer.
Les også: Trenger jeg psykolog?
I kognitiv adferdsterapeutisk behandling jobber man med nettopp dette. For eksempel kan en pasient som er redd for at andre skal se at man rødmer, og som dekker til ansiktet når han tenker at dette skjer, bli bedt om å se alle i rommet i øynene hver gang man legger merke til at man blir varm i ansiktet. Mange som gjør dette rapporterer at man faktisk får mer oppmerksomhet når man tildekker ansiktet sitt, enn når man forsøker å se folk i øynene. Slik får man også en erfaring av at man ikke lengre trenger å være bundet til sikkerhetsstrategiene sine for at «katastrofen» ikke skal oppstå.
Et annet viktig element i behandlingen handler om å også forsøke å fremprovosere «katastrofene», som i pistoleksempelet. For eksempel kan en med frykt for å fremstå som kunnskapsløs eller dum, med vilje introdusere et kjedelig samtaleemne, eller komme med en påstand han vet de andre vil være uenig i. Det er ønskelig at angsten skal øke under disse øvelsene, samt at man forhindrer bruk av sikkerhetsstrategier. På den måten kan man få en erfaring av at angsten regulerer seg selv uavhengig av hva du gjør, samt at man mestrer situasjonen på tross av at engstelsen er til stede.
Medisinsk behandling
Forskningen tyder på at medisinsk behandling kan være fordelaktig for sosial angst . Aktuelle legemidler er det som kalles seretonine selektive reopptakshemmere (SSRI), og venlafaxin. Samtidig ser det ut til at medisinsk behandling i hovedsak har best effekt på kort sikt, mens psykologisk behandling fungerer bedre på lengre sikt. Kombinasjon mellom begge fungerer ikke bedre enn én behandling alene.
Det gis også andre preparater mot angstlidelser som sosial angst. Blant disse er såkalte Benzodiasepiner, hvilket har en beroligende effekt. Det er viktig å påpeke at disse preparatene er avhengighetsskapende, og har liten langvarig effekt. Dersom disse preparatene benyttes som behovsmedisin, vil dette fungere som en sikkerhetsstrategi for å regulere ned angsten, hvilket kan opprettholde angsten på lengre sikt.
Denne teksten er skrevet av psykolog Fredrik Lian
Brain changes in social anxiety disorder run in the family
Social anxiety disorder: recognition, assessment and treatment
Social anxiety disorder: A review of environmental risk factors