Må traumer alltid være dramatiske?
Når vi snakker om traumer tenker vi ofte på dramatiske og katastrofale situasjoner, slik som vold, overgrep, ulykker, krig eller naturkatastrofer. Dette er hendelser som kan fremprovosere en så voldsom stressrespons at de overvelder vår evne til å håndtere dem. Det færre kanskje er klar over, er at mer subtile aspekter ved omsorgsrelasjonene våre i barndommen også kan bidra til å vekke traumatiske stressreaksjoner i oss og skape dype psykiske sår.
Behovet for emosjonell kontakt med foreldrene våre, er grunnleggende forankret i oss. Når vi er barn, er ikke våre kognitive eller emosjonelle evner ferdigutviklet. Vi er derfor avhengige av støtte fra omsorgspersonene våre til å forstå verden rundt oss og vårt eget indre liv. Ved at foreldrene våre er emosjonelt tilgjengelige i kontakten med oss som barn, hjelper de oss til å regulere redsel og vonde følelser, og gir oss viktige trygghetsskapende og positive erfaringer. Foreldres tilgjengelighet er derfor avgjørende for vår psykiske utvikling. Hvis omsorgspersonene våre er psykologisk eller følelsesmessig fraværende, vil dette kunne vekke sterk angst og stress i oss. Det kan også bidra til at vi strever med å forstå og håndtere våre egne følelser eller ta våre egne behov på alvor.
Lurer du på om du trenger hjelp?
Effektene av relasjonelle brudd
Om vi utsettes for mange slike emosjonelle brudd i våre tidlige relasjoner, kan dette skape psykiske sår eller skader som påvirker både selvfølelsen vår, personligheten vår og relasjonene vi har til andre.
Når barn erfarer emosjonelle mangler i omsorgen, vil de automatisk gjøre alt de kan for å tilpasse seg den voksne slik at de får den nødvendige omsorgen det trenger. En vanlig reaksjon er at barnet da tilsidesetter sine egne behov, og tar altfor stort ansvar for den voksne. Ved at barnet må påta seg en slik voksenrolle, får det ikke mulighet til å hvile i en trygg omsorgsrelasjon, og mister viktige trygghetserfaringer med å kunne støtte seg til en beskyttende voksen. Dette er en konstellasjon som kan skape sterke stressresponser hos barn og bidra til at nervesystemet er høyaktivert og under kronisk stress.
Studier har funnet at slike relasjoner er knyttet til det vi kaller internaliserende vansker, slik som angst, depresjon og problemer med selvfølelse. Det kan også bli vanskelig å kjenne tillit til andre og ha tro på at relasjoner kan være gode og støttende. Dersom man har mange slike erfaringer, vil man med andre ord både kunne streve med et kronisk høyaktivert stressystem, samtidig som man mangler gode strategier for å forstå og regulere disse følelsene.
Tilbaketrukken foreldrestil
Det finnes mange former for omsorgssvikt. Den vanligste er det vi kaller emosjonell mishandling og neglekt. I motsetning til andre former for traumer, handler ikke neglekt om noe som påføres oss, men snarere om fraværet av noe vi trenger – altså noe vi mangler.
Det kan derfor være vanskeligere å legge merke til og forstå de alvorlige konsekvensene slik omsorgssvikt kan medføre.
Emosjonell neglekt dreier seg ofte om at foreldrene av ulike grunner er uinvolverte, passive, eller emosjonelt utilgjengelige. De kan streve med å skape tilstrekkelig struktur for barnet, og være trygge og støttende når barnet opplever stress.
Dersom vi erfarer mye følelsesmessig tilbaketrekning, passivitet, mangel på struktur og hjelp til å regulere følelsene våre som barn, kan dette produsere traumatiske reaksjoner som får store ettervirkninger for utviklingen vår.
Flere studier har funnet en sammenheng mellom fravær av støtte i tidlig barndom og senere utvikling av psykiske vansker. Noen forskere mener at utilgjengelig foreldrestil kan skape like sterke stressresponser hos barn, som det katastrofale og traumatiske hendelser kan skape hos voksne.
Støtte er viktigst
Det vi opplever som traumatisk som barn handler derfor ikke bare om hendelser i seg selv, men likefullt om hvorvidt vi har tilgang på god omsorg og følelsesmessig støtte fra voksne. Støtten vi mangler som barn, vil kunne bidra til at vi strever med å støtte oss selv som voksne. Det kan gjøre oss sårbare for å utvikle en rekke tilstander som angst, depresjon, tomhetsfølelse, overveldelse, meningsløshet, kronisk stress, kroppsplager, mistillit, dårlig selvbilde, selvdestruktivitet eller vansker med relasjoner og grensesetting. Vi kan føle oss fremmedgjorte og streve med å forstå oss selv og andre. Ofte kan disse symptomene oppstå og bli en del av måten vi fungerer på, uten at vi helt forstår hvorfor eller hva de kommer av.
Det er derfor svært viktig at vi tar erfaringer med neglekt og omsorgssvikt på alvor. I terapi kan man få hjelp til å forstå og prosessere smertefulle og såre opplevelser som man kanskje ikke har hatt mulighet til å bearbeide tidligere. Det er viktig at dette skjer innenfor trygge rammer der man møtes med medmenneskelighet, forståelse og varme. En sentral del av arbeidet handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine egne følelser og reaksjonsmønstre. På den måten kan man finne nye måter å håndtere de vanskelige følelsene på, slik at de ikke fortsetter å skape negative symptomer og lidelse for oss senere i livet.
Referanser
- Brandtzæg, I., Torsteinson, S., & Smith, L. (2019). Barn og relasjonsbrudd: Mikroseparasjoner. Tilknytningsbasert forståelse, utredning og behandlingstiltak. Fagbokforlaget.
- Brandtzæg, I. & Torsteinson, S. (2023). Den glemte svikten: forståelse og konsekvenser av emosjonell neglekt. Tidsskrift for Norsk psykologforening.
- Bureau, J. F., Easlerbrooks, M. A. & Lyons-Ruth, K. (2009). Attachment disorganization and controlling behavior in middle childhood: Maternal and child precursors and correlates. Attachment & Human Development, 11(3), 265–284.
- Crastnopol, M. (2015). Micro-trauma: A psychoanalytic understanding of cumulative psychic injury. Routledge/Taylor & Francis Group
- Lyons‐Ruth, K. (1999). The two‐person unconscious: Intersubjective dialogue, enactive relational representation, and the emergence of new forms of relational organization. Psychoanalytic Inquiry, 19(4), 576-617.
- Lyons-Ruth, K., Yellin, C., Melnick, S., & Atwood, G. (2005). Expanding the concept of unresolved mental states: Hostile/helpless states of mind on the Adult Attachment Interview are associated with disrupted mother–infant communication and infant disorganization. Development and psychopathology, 17(1), 1-23.
- Lyons-Ruth, K. & Yarger, H. A. (2022). Developmental costs associated with early maternal withdrawal. Child Development Perspectives, 16(1), 10–17.
- McGinley, E., & Varchevker, A. (Eds.). (2018). Enduring trauma through the life cycle. Routledge.
- Schore, A. N. (2003). Affect dysregulation and disorders of the self (Norton Series on Interpersonal Neurobiology). WW Norton & Company.
- Schuder, M. R., & Lyons-Ruth, K. (2004). «Hidden Trauma» in Infancy: Attachment, Fearful Arousal, and Early Dysfunction of the Stress Response System. I: Osofksy, J. D. (red.), Young children and trauma: Intervention and treatment, s. 69-104. The Guilford Press.
- Stern, D. N. (2010). Forms of vitality: Exploring dynamic experience in psychology, the arts, psychotherapy, and development. Oxford University Press.
- Stoltenborgh, M., Bakermans-Kranenburg, M. J., Alink, L. R. A. & van IJzendoorn, M. H. (2015). The prevalence of child maltreatment across the globe: Review of a series of meta-analyses. Child Abuse Review, 24(1), 37–50.
- Sturge-Apple, M., Davies, P., Cicchetti, D. & Manning, L. (2012). Interparental violence, maternal emotional unavailability and children’s cortisol functioning in family contexts. Developmental Psychology, 48(1), 237–249.
- Vulliez-Coady, L., Solheim, E., Nahum, J. P., & Lyons-Ruth, K. (2016). Role-confusion in parent-child relationships: Assessing mother’s representations and its implications for counselling and psychotherapy practice. The European Journal of Counselling Psychology, 4(2), 205-227.
- Wilson, S. R., Rack, J. J., Shi, X. & Norris, A. M. (2008). Comparing physically abusive, neglectful, and non-maltreating parents during interactions with their children: A meta-analysis of observational studies. Child Abuse & Neglect, 32(9), 897–911.
